[0:02]Språkhistorien på 1800-tallet handler kort sagt om hvordan vi gikk fra å skrive dansk i Norge, til å få to norske skriftspråk eller målformer på slutten av 1800-tallet. Etter 400 år under danskene var dansk blitt skriftspråket i Norge. Ingen nordmenn snakket rent dansk. Folk litt oppover i samfunnet kunne av og til snakke dansk med norsk uttale i formelle sammenhenger, men de fleste i Norge etter 1814 – mer enn 90% av befolkningen – var bønder, som snakket ulike varianter av norske dialekter. På starten av 1830-tallet fikk vi en språkdebatt, hvor det ble diskutert hva slags skriftspråk vi burde ha i Norge, nå som vi var blitt et eget land. I Europa på denne tiden var mange inspirert av romantikken og tanker om hvor viktig språket er for et folk. Dette var med på å gjøre at enkelte ønsket seg et skriftspråk som var mer norsk. Enkelt sagt ble tre alternativer foreslått – og i praksis var nok kun to av dem aktuelle. Henrik Wergeland, og andre med ham, syntes vi burde fornorske dansken gradvis, ved å innføre flere og flere «særnorske», altså spesifikt norske, ord og uttrykk i skriftspråket. Han hadde et demokratisk, et nasjonalt og et kunstnerisk argument for dette. Ble det norske skriftspråket mer likt slik nordmenn snakket, ville flere lære å lese og skrive godt, og ha større muligheter til å delta i samfunnsdebatten. For å være kulturelt selvstendig trengte Norge dessuten å ha sitt eget skriftspråk på lik linje med nabolandene sine. I tillegg mente Wergeland at diktere, som han selv, trengte et språk som var bedre synkronisert med det norske temperamentet og den norske naturen. De som tilhørte «intelligenspartiet» og kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven, syntes vi burde beholde dansk. Dette var alternativ nummer to i språkdebatten. Viktigst var kanskje et innlegg P.A. Munch skrev, hvor han argumenterte for dette. Dansk var allerede godt etablert her til lands, og ved å beholde dansk kunne vi lettere beholde kontakten med Danmark og Europa. Et tredje alternativ ble presentert av den samme P.A. Munch, i samme innlegg som vi akkurat har nevnt. Skulle man først prøve å lage et norsk skriftspråk her til lands, burde man ikke «fornorske» dansken slik Wergeland ville. En bedre måte, mente han, kunne være å i stedet ta utgangspunkt i én norsk dialekt som hadde bevart mye av det norrøne, og så heller lage et skriftspråk basert på denne dialekten. Mye tyder imidlertid på at dette først og fremst var noe Munch skrev for å kritisere fornorskningsideene til Wergeland og de som støttet ham. Tanken hans var på ingen måte at et slikt skriftspråk skulle erstatte dansk.
[4:06]På 1840-tallet reiste mange ut for å oppdage det norske, ting som eventyr, sagn, folkeviser og dialekter. De ville samle det inn og skrive det ned. Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr. Disse hadde de hørt blitt fortalt på dialekt, men de valgte å publisere eventyrene på en slags fornorsket dansk. De skrev på dansk, men brukte også enkelte ord og grammatiske former som bare fantes på norsk, slik som «gutt» istedenfor «dreng», og «navnet mitt» istedenfor «mitt navn». Mange følte at Asbjørnsen og Moes «eventyrstil» viste i praksis at Norge kunne ha sitt eget skriftspråk.
[5:12]Midt på 1800-tallet kommer Ivar Aasen og Knud Knudsen. Mellom 1842 og 1846 reiste Ivar Aasen rundt i landet og kartla forskjellige norske dialekter. Han unngikk byene, og var særlig interessert i dialekter som hadde beholdt mange trekk som minnet om norrønt. Etter reisen ga han ut en grammatikkbok og en ordbok, og med dette var han ferdig med del én av prosjektet sitt. Han hadde gitt en oversikt over norske dialekter, og vist at det fantes en sammenheng mellom dem. Prosjektets andre del var å lage et nytt norsk skriftspråk, basert på «det norske folkespråket», altså på forskjellige norske dialekter. Dette var det som ble til landsmål, senere nynorsk. Aasen så for seg at de ulike norske dialektene hadde utviklet seg fra én tenkt «grunndialekt» – som minnet en del om norrønt. Han forsøkte så å lage et skriftspråk som kunne ligne litt på denne «grunndialekten». I arbeidet sitt fulgte han noen prinsipper.
[6:42]For det første var han opptatt av systematikk, og ville at alle bøyningsformer av et ord skulle ha sin egen skrivemåte. I mange dialekter sa man for eksempel «i går kasta eg», og «eg har kasta». Som vi ser, slutter disse begge med -a. Dette likte ikke Aasen. I skrift ville han ha «i går kastade eg» og «eg har kastat». På denne måten fikk hver bøyningsform sin egen skrivemåte. For det andre beholdt han norrøne former i skriftspråket sitt, med få unntak, hvis han kunne finne dem i minst én dialekt. Infinitiv på Aasens landsmål sluttet for eksempel alltid på -a, «å vera», «å bita», «å kasta», osv., siden infinitiver på norrønt sluttet på -a, og det samme gjaldt en del moderne norske dialekter. Imidlertid brukte Aasen ikke norrøne former med mindre han faktisk hadde hørt dem brukt i minst én dialekt. Språket skulle være levende – det var også et viktig prinsipp. Han var mer interessert i folks dialekter enn han var i norrønt, og folkeopplysning var en viktig del av hva Aasen drev med. Han ville gi folk et skriftspråk som var enklere – ikke vanskeligere. Aasen balanserte enkelt sagt to hensyn samtidig. Språket skulle på den ene siden beholde en kobling til fortiden vår, samtidig som det skulle være synkronisert med det språket som faktisk ble snakket rundt omkring i landet på Aasens egen tid.
[9:00]Aasen var også en språklig purist. Han ville unngå tyske lånord, som historisk sett ikke hørte hjemme i norsk, ord som typisk begynner på an- eller be-, eller som slutter på -het. Fremmedord fra språk som fransk og latin var han heller ingen tilhenger av, selv om han innså at mange av disse var nødvendige.
[9:32]Knud Knudsens strategi for å skape et norsk skriftspråk var annerledes enn Aasens. Knudsen var opptatt av ortofoni, enkelt sagt det å skrive mest mulig slik man snakker. Nordmenn sa «kastet» eller «kasta», men måtte skrive «kastede» på dansk. Hvis folk sa «kastet», mente Knudsen, burde vi også kunne skrive «kastet». Knudsen ville ha et skriftspråk som minnet mer om hvordan nordmenn faktisk snakket. For eksempel ville han fjerne stumme bokstaver, og han ønsket harde konsonanter istedenfor bløte. Nordmenn snakker imidlertid svært forskjellig. Og skal man ha et ortofont språk, altså et språk som ligner på folks talemål, bør man ta utgangspunkt i én måte å snakke på. Knudsen mente at det beste var å basere skriftspråket på dannet dagligtale, det språket overklassen i byene snakket. Der Aasen ville konstruere et nytt skriftspråk, basert på bøndenes dialekter, ville altså Knudsen fornorske dansken, ved å gjøre språket mer ortofont, og ta utgangspunkt i dannet dagligtale. Ibsen og Bjørnson støttet som unge Knud Knudsen. Folk som Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg støttet Aasen. Med Aasen og Knudsen fantes det nå to seriøse og vitenskapelige alternativer til det å skrive dansk. I løpet av 1800-tallets siste 30 år ble språkspørsmålet storpolitikk. Her nøyer vi oss med til slutt kort å peke på tre viktige språkpolitiske vedtak, som kom i løpet av disse årene. I 1878 fikk vi vedtaket om barnas eget talemål. Undervisningen skulle nå så langt det lot seg gjøre tilpasses barnas dialekter. Dette styrket dialektene i skolen, og ga dem høyere status, og på sikt var dette bra for landsmålet, som jo var bygget på nettopp dialekter. I 1885 fikk vi jamstillingsvedtaket – det viktigste språkpolitiske vedtaket i Norge noensinne. Med dette fikk vi to offisielle skriftspråk. Landsmål og det man kalte «det alminnelige bokspråk», altså dansk, ble nå offisielt sett likestilt. Det var partiet Venstre som fikk jamstillingsvedtaket igjennom på Stortinget. Venstre var på den tiden var bøndenes parti. De hadde vunnet valget i 1884, og det å likestille de to skriftspråkene var en viktig symbolsak for dem. Målparagrafen fra 1892, sa blant annet at det var skolestyrene lokalt, og ikke sentrale myndigheter, som skulle avgjøre om det skulle undervises på landsmål eller på «det alminnelige bokspråk». Målparagrafen bidro til at landsmålet skulle komme til å få en voldsom vekst de neste femti årene. Pugger du til eksamen, trenger du kanskje å huske dette. En god huskeregel er at det går syv år mellom hvert av disse tre vedtakene: 1878, 1885 og 1892. For å se flere videoer av denne typen, gå til Videoteket.no. Videoteket er en videolærebok i norsk, for deg som er elev på videregående skole og for deg som er privatist. På Videoteket finner du eksamensrettede videoer om litteraturhistorie, språkhistorie, retorikk og grammatikk, om det å skrive tekster og å løse ulike eksamensoppgaver, og alt mulig annet som det er viktig at du kjenner til. På Videoteket formidles fagstoffet på en effektiv og oversiktlig måte, noe som gjør det lettere å engasjere seg i norskfaget, og gjør det enkelt å repetere før eksamen.
